Italia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Italia» har flere betydninger.

Repubblica Italiana
Republikken Italia


Riksvåpen	Flagg

Lokalisering

Tidssone

UTC +1

Karakteristikker

Areal
– Totalt:
– Vann: Rangert som nr. 70
301 230^[a] km²
2,4 %

Befolkning
– Totalt: Rangert som nr. 23
58 145 320^[b]

Bef.tetthet 193,03 innb./km²

Styre

Styreform
– President:
– Statsminister: Demokratisk republikk
Giorgio Napolitano
Silvio Berlusconi

Nasjonale egenskaper

Offisielt språk Italiensk¹

Hovedstad Roma

Uavhengighet fra -
1861

Valuta Euro² (EUR)

Nasjonaldag 2. juni

Nasjonalsang «Fratelli d'Italia»

Toppnivådomene

.it

Kart over Republikken Italia

¹Fransk er også offisielt språk i Aostadalen
og tysk er det samme i Sør-Tirol
²Før 1999: Italiensk lira
^a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
^b^ CIA World Factbook (9. oktober 2008)

Republikken Italia er en republikk ved Middelhavet i det sydlige Europa. Den omfatter en støvelformet halvøy og to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Den grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G8. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium.

[rediger] Historie

Utdypende artikkel: Italias historie

Denne seksjonen er en stubb. Du kan bidra med å utvide den.

[rediger] Politikk og styresett

Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Deputertkammeret (Camera dei deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica).^[1] Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet.

Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstallsrepresentasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra vanlig folk, fra regioner, og fra begge kamre, og må godkjennes av begge.

Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen.

I det foreløbige resultatet fra parlamentsvalget i 2006 fikk Romano Prodi og Unione-koalisjonen knappest mulig flertall. Statsminister Silvio Berlusconi fra det høyreorienterte partiet Forza Italia erkjente først ikke nederlaget, men etter valgresultatet ble kontrollert måtte han gi seg.

[rediger] Administrativ inndeling

Regioner og provinser

Italia er delt i 20 regioner (regioni). Fem av regionene har en såkalt spesiell konstitusjon, dvs. høyere grad av autonomi. Disse ble etablert samtidig med den italienske konstitusjonen i 1948. De 15 øvrige har en ordinær konstitusjon og ble oppretta i 1970 (administrasjonssentrum i parentes):

* Autonome regioner

På neste nivå er regionene delt i til sammen 95 provinser (provincie). To av provinsene (Syd-Tirol og Trentino) har særlige privilegier. Tredje nivå består av kommunene (communi) - ca. 8000 i tallet.

[rediger] Geografi

Utdypende artikkel: Italias geografi

Italia består hovedsakelig av den apenniniske halvøy, en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Det tyrrenske hav og i nordvest Det liguriske hav.

Fjellkjeden Apenninene strekker seg langs store deler av halvøya til den møter Alpene i nordvest. I nord ligger også Po-sletten, som dreneres av elven Po og dens mange bielver fra Alpene, Apenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er Tiberen, Adige og Arno.

Det høyeste punkt er Monte Bianco (fr. Mont Blanc), 4 810 moh, men vel så kjente er Italias vulkaner: Den sovende vulkanen Vesuv nær Napoli og den aktive Etna på Sicilia.

Største byer (innbyggertall i provinsen, 1. januar 2007 ^[2]:
Roma 4 010 000 innbyggere
Milano 3 890 000 innbyggere
Napoli 3 090 000 innbyggere
Torino 2 250 000 innbyggere
Palermo 1 240 000 innbyggere

Største øyer:
Sicilia 25 708 km²
Sardinia 24 090 km²
Elba 223 km²

Lengste elver:
Po 670 km
Adige 410 km
Tiber 405 km

Største innsjøer:
Lago di Garda 370 km²
Lago Maggiore 212 km²
Lago di Como 146 km²

Høyeste fjell:
Monte Bianco 4810 moh
Monte Rosa 4634 moh
Monte Cervino 4478 moh
Monte Gran Paradiso 4061 moh

Største vulkaner:
Etna 3323 moh
Vesuv 1277 moh

Italia er delt inn i 20 regioner: Abruzzo, Basilicata, Calabria, Campania, Emilia-Romagna, Friuli-Venezia Giulia, Lazio, Liguria, Lombardia, Marche, Molise, Piemonte, Puglia, Sardinia, Sicilia, Toscana, Trentino-Alto Adige, Umbria, Valle d'Aosta og Veneto.

Viktige byer er: Ancona, Assisi, Bari, Bologna, Bozen, Firenze, Genova, Imperia, Livorno, Milano, Napoli, Orvieto, Padova, Palermo, Pisa, Ravenna, Roma, Siena, Torino, Venezia og Verona.

[rediger] Økonomi

Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det underutviklede syd (Mezzogiorno), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med omlag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer.

Storindustrien er konsentrert rundt Piemonte, med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i Veneto og Emilia-Romagna, hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20-30 åra.

De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den italienske liren.

Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi, og landet er blant verdens mest besøkte land.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP (Verdensbanken)	1.844,7 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst)	1,8 %		Q3 2007, The Econimist nov 2007
Industriproduksjon	3,0 %		Q3 2007, The Econimist nov 2007
Konsumpriser 2006	2,2 %		2006, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2007	2,1 %		Q3 2007, The Econimist nov 2007
Renter 3 mnd 2006	3,38 %		2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2007	4,60%		Q3 2007, The Econimist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008	-10,4%		The Economist mai 2008
Arbeidsløshet	6,0 %		Q3 2007, The Econimist nov 2007
Handelsbalanse	-15,0 mrd $		Q3 2007, The Econimist nov 2007
Betalingsbalanse	-51,4 mrd $	-2,4 %	Q3 2007, The Econimist nov 2007
Budsjettbalanse		-2,5 %	Q3 2007, The Econimist nov 2007
Utviklingshjelp	- 2,46 mrd US$		2005, UNDP Database
BNP per innb	30.339 US$		2005, UNDP Database

[rediger] Demografi

Utdypende artikkel: Italias demografi

Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidlertid i landet, spesielt i grenseområdene. Tysk er et offisielt språk i Syd-Tirol, den nordligste halvparten av Trentino-Alto Adige, fransk i Valle d'Aosta, mens ladinsk har status som et offisielt språk i Trentino-Alto Adige. Friulisk snakkes i Friuli i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i Trieste og områdene rundt snakker slovensk. I Molise finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker kroatisk. I Sør-Italia, spesielt i Puglia og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker albansk. Noen små samfunn i Calabria er gresktalende. I byen Alghero på Sardinia snakkes det katalansk.

Det italienske språket er rik på dialekter. Dialekter fra de store byer som f.eks. Venezia, Napoli og Firenze regnes nesten som egne språk. Forskjellene mellom dialektene og standardspråket kan være svært. I like linje med Norge er dialekt brukt for å uttrykke et «ekthet» med litt komisk bismak. Italiensk standardspråk har hatt siden utbredelse av TV et stor og økende innflytelse. Interesser for dialekter har i Italia vokset de siste 15 år, særlig etter den økende innvandring fra utlandet som har stilt viktige spørsmål om italiensk identitet.

Tidligere fikk italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring særlig fra de mest fattige deler av landet, både i sør og nord. Dermed finnes siden slutten av 1800-tallet et italienske emigrantsamfunn både i Sør- og Nord-Amerika, spesielt i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen Melbourne. Etter andre verdenskrig ble land som Tyskland, Belgia, Frankrike og Sveits mål for italiensk arbeidsinnvandring.

Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv innvandring som har gjort landet mer multietnisk.

Folketettheten er den 5 høyeste i Europa. På samme måte som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i Lombardia (rundt Milano) og Campania (rundt Napoli).

[rediger] Kultur

Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over.

Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen.

Komponister som Giovanni da Palestrina, Claudio Monteverdi, Arcangelo Corelli og Antonio Vivaldi preget barokken, mens romantikere som Gioacchino Rossini, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini videreutviklet den italienske opera slik vi kjenner den i dag.

[rediger] Media

Kringkastingsselskapet Radiotelevisione italiana (RAI) ^[3] har vært en del av maskineriet som de ulike politiske partier har brukt for å styrke og befeste makten.

På 1980-tallet eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet pga av en liberaliserings lov. Den tidligere statsminister Silvio Berlusconi skapte og utviklet flere lokale tv-stasjoner og bygde opp selskapet Mediaset som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; Canale 5, Italia 1 og Rete 4 som konkurrer med RAI. I 2006 kom den internasjonale, kommersielle kanalen SKY, som eies av Rupert Murdoch, på banen i Italia. Kanalen har foreløpig ikke det største fotfestet, da den kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april .

Fjernsynet har tradisjonelt vært viktigere enn avisene for å engasjere massene i Italia, og i forhold til innbyggerne i Norge, leser derfor italienere lite aviser. Landet har heller ingen sensasjonsaviser som for eksempel VG og Dagbladet. Påvirkningen fra moderne TV-underholdning, Berlusconi og hans medier har de siste årene likevel ført til tabloidisering også i avisene. De største avisene heter La Repubblica^[4], Il Messaggero^[5], Il Sole 24 Ore^[6], Corriere della Sera^[7] og La Stampa^[8].